LIVET - en grønn grein 2015-25 *Kp10 poesi - Sigve Lauvaas

Ill.foto.O.Garborg

Ill.foto.

10.

SNØ

Tung er snøen

Og tung er rokken,

Tungt går dagene

Hver til sitt.

Tungt kjører hesten i tunet.

Månen er ny,

Og stjernene brenner

I julesnøen.

Tungt stiger bjørnen

I skareføre.

Vårsnøen renner i mars.

Trosten synger i våryr glede

Og gjøken messer fra kirketak.

Snøen dekker bord

I mark og li.

Det glitrer i silkeføre.

Men vårsola brenner så sterkt i april

At snøflekken triller bort som ei tåre.

GUDS FRED

Det ringer Guds fred i tårnet

Og natten lyser ditt navn.

Velsignet være barnet,

Velsignet min dyre skatt.

Hvert ord er krefter av glede

Som synger i vårt hus.

Gud fred over alle folk i dag.

Vi lever i nåde, vi lever i lengsel.

Opphøyet er ditt morgenlys.

Snart ringer alle klokker i Jerusalem,

Og engelen går forbi.

Velsignet er den som får leve.

KULDE

Min første fiende, døden,

Går med høye hæler på jorden.

Den vinker og kaller i mørket

Og jamrer som en landeplage.

Min andre fiende, kulden,

Strekker sin kappe over jorden.

Den går med hvite strømper

Og puster i nylagt is.

Mens kulden herjer i verden

Og kobberslangen regjerer,

Går ordet i vest av moten

Og døden kryper i huset.

Med skjulte strenger går døden

I takt med kulden i rommet.

Den tramper med høye hæler

Og lyser i polhav-isen.

DØDEN

Døden er et par skritt unna,

Og livet har bunaden på.

Jeg elsker sannhet, men døden tuter.

Min barndom var et gulltrofé.

Jeg hadde livets sterke ånd,

Og hilser deg med smil.

Din visdom gav meg nøkkelen

Til livets katedral.

Her er jeg nå, mens døden roper

Som en nattergal i øret mitt.

Jeg ber om nåde for min sjel

Og takker Gud for hver en dag,

Og døden kryper vekk.

RART

Underlig og helt tilfeldig

Kom en tanke om en ulv.

Den skal feie over jorden,

Vekke folk fra søte drømmer.

Det er krig i verden nå.

Takknemmelig kan noen hvile,

Andre går på krykker, du.

Det virkelige livet roper

Død og angst i venterommet.

Barnet søker evighet.

Underlig og helt fullkomment

Renner kildens klare vann.

La oss hvile glad i ordet.

Nåden gir oss nye krefter.

Vann og ild er hellig brød.

NYTELSE

Kom til eplefesten,

Nyt cider og honning, nyt livet

Som et omstreifende barn.

Kom med dine røde lepper

Og smak av jordens frukt.

Spill med lyse strenger

Og nyt hvert minutt vi får leve.

Dans i det glade selskap

Og slå håret ut over jorden

Så hele verden kan blomstre.

Kom med ditt ansikt i solen

Og spar ikke ungdommens krefter.

Vekk døde og blinde til arbeid

For visdommens ånd i verden,

Og kjenn at du lever.

VIND

Det suser i vind

Over Dyrehei.

Det svinger i svarte greiner.

Og høststormen tvinger

Sommeren hjem.

Nå går det mot kalde tider.

Den grønne grein var en dansende lek.

I dag vinker gule kroner.

Lauvblader flyg i vinden her

Og samles til slutt i fenner.

Hestene traver, og skogen ler

I avmakt over nattens redsler.

Kulden og vinden presser seg frem

Som knopper i våryr glede.

Men vinden tar grep

Og stuper mot fjell,

Og uler i hus og hytter.

Der vidda er flat er vinden streng.

Den puster ishav i kroppen,

Så ingen får sove.

JEG SER

Jeg ser lukkede dører åpnes,

Og mennesker blir forvandlet

Til bilder og språk.

Kildens klarhet åpner min forstand,

Og visdommen strømmer til.

Jeg ser mørke og lyse skyer,

Sørgende og glade mennesker

På en endeløs vei.

Lengselens slør blir revet bort,

Og åndens krefter favner den ensomme.

Ånden fører meg gjennom lukkede dører

Til en frodig hage med grønne greiner.

Her blir jeg forvandlet

Og får kildens klarhet i mitt liv:

Jeg skal ikke dø.

Jeg skal leve.

Ill.foto.O.Garborg

LIVET - en grønn grein 2015 *Kp9 poesi - Sigve Lauvaas

Palmetrær-ill.

9.

KRAFT

Tankens kraft

Gjør sjelen glad og fri.

Selv om ordene har en udødelig kraft,

Må jeg adlyde tiden.

Kraften er for fattige og rike,

Som sol og regn.

Vi trenger krefter for å gå

Fra rom til rom.

I denne labyrint av veier,

Føler jeg en indre ro.

Kraften fører meg med syvmilsstøvler

Og åpner dører for min sjel.

SPEIL

Menneskene speiler seg,

Ser på hverandre med lengsel,

Og favner den ene

Som en blomst fra landskapet.

Trofast går de hånd i hånd,

Og speiler seg i hverandre

Så lenge tiden bærer hjulet

Fra verdenshjørne til verdenshjørne.

Speil i speil vekker sjelen,

Vekker vårt indre i glede og sorg

Over verdens begivenheter

Som maler tiden vår til grus.

SYNLIG

For at du skal blomstre,

Gir jeg deg et navn.

Som et frø i skogen

Åpner du deg.

Med en usynlig hånd

Blir du løftet høyt

I klokskap og visdom.

Du vokser som en grønn grein

Og lyser i verden.

Usynlig blir du levende

I mine drømmer.

GI

Hva kan jeg gi tilbake

Til naturen, til mine egne?

Hvilke ord veier mest

I mylderet av skatter i verden?

Hva kan jeg gi til de fattige

Som skaper nytt liv?

Bare Guds kjærlighet

Kan forandre menneskenes hjerter.

Der er en udødelig kraft i ordet.

Det er som en grønn grein,

Som pust fra engler.

Hva kan jeg gi, som jeg ikke har fått?

Å gi av seg selv, er en større gave

Enn alt en kan kjøpe for penger.

Å gi tid - fyller sjelen med glede,

Og de fattige blomstrer.

UTSIKT

Det er nødvendig for meg å se

Fargene i naturen,

Formene i landskapet, fjellet.

Synet åpner mitt hjerte,

Og knytter sterke bånd til menneskene

Jeg møter i byen vår.

Jeg går mine veier alene, og tolker utsikten

Som et visuelt språk fra opphavet.

Synet skaper et mønster

For alle årstider

Og utvider horisonten.

TALE

Sol og regn taler.

Jeg trodde ingen kunne forstå regnet

Som solen favner.

Nå vet jeg at alt taler sitt språk.

Planter og dyr kommuniserer

Til omverden og seg imellom,

Som små barn.

Fornemt traver vi på jordskorpen

Og følger godt med i speilet.

Vi tyder andre, og blir selv tydet

Som runer fra begynnelsen.

Men alle må lytte for å høre budskapet.

Sol og regn taler,

Og menneskene taler i tiden,

Og vi kan drømme.

GLAD

Å ja. Nå ble jeg glad.

Blomsten skal vokse, og alle vil ha.

Alle vil smake på drømmen.

En morgen er ny. Og barnet er født

Det svinger i kveld.

Tenk for et under. Og nå har det skjedd.

Livet er mer enn et eventyr.

Trofast er dagen med himmellys,

Og tiden er kommet til hver – på sitt vis.

Og takk skal du ha.

BLOMST

Ville blomster er over alt

Og langt borti Granliskogen.

Blomster av slekt og solstrålebarn,

Og blomster i himmelbuen.

Og tenk, at blomster kan bli venner

Som varer hele livet.

Ta vare på blomsten for alt den er.

Se blomsten har mange sider.

Vi hører og lærer langs veien nå

Så lenge heggen blomstrer.

Det ringler i bjeller på vidder og fjell,

Og bekken suser i lia.

Klokkelyng og fjellbjørk forteller og ler.

De møter så mange venner.

Når snøen er borte er villblomsten der

Og hilser med sol i stemmen.

 

Ill.foto.

  

LIVET - en grønn grein 2015-25 *Kp8 poesi - Sigve Lauvaas

Palmegrein-ill.

8.

TIDEN

Tiden renner.

Poesiens venner blir grå i håret,

Og bordplaten støver.

Vulkaner brenner ut,

Polene renner vekk.

Den grønne grein blir klippet av.

Tiden renner i havet,

Og vi står alene på en øde øy,

Uten kontakt med de andre.

Kystveien går forbi.

Tiden renner som et pust

Og mister sin glød.

Tiden skumleser,

Og jeg skumleser tiden

Før alt blir uendelig, ukjennelig.

KRAFT

Jeg drømmer i presisjon,

Ser kart åpner seg, ser brøddeigen ese,

Og nye barn blir født.

Drømmen om respekt for de andre,

Som er en brøkdel fra oss,

Som liker å vandre gatelangs

I en befolket by.

Jeg drømmer, drevet av krefter

Som bygger i betong, som hilser med blomster

Langs grøftekanten.

Jeg er arkitekt i mitt eget liv

Og tegner veien frem, og et hus med tårn

Med utsikt til fremtidens nådepark.

LIVET

Livet er blant mennesker.

Her drømmer noen

Om en bedre fremtid.

De har et håp, en tro, en lengsel.

Hvordan kan vi hjelpe til?

Vi må fornye våre kar, løfte blikket.

Tiden går alltid i våre fotspor

Og beundrer livet.

Uten å misunne noen

Kan vi krabbe over grenser, skape lykke

Med vårt talent.

Visdommen og sannheten skal seire.

Livet er urokkelig lenket til tiden

Og veien videre.

I undring kan vi tape målet,

I undring åpner vi dører til paradis.

SPEIL

Det er hyggelig med speil,

Et publikum,

En vase med blomster.

Alt dette skaper glede og går igjen

Som en rastløs dans.

Vi liker å høre eventyret

Mange ganger,

Helt til alderen vokser ifra oss

Til en uvirkelig episode med grå bilder.

Vi minnes de gamle. - Kjære minner

Skriver seg inn i brystet, og tegner

Historien til den ene i speilet.

Hvert sekund er et nøye portrett

Over språket, livet.

Virkeligheten er ikke avkledd,

Men i full blomst.

SMIL

Du smiler, er medfølende.

Barnet måtte lide,

Men det rammet også meg.

Smil er et språk.

Publikum står med åpne armer

Og hilser tiden med oppmerksomhet.

Det gjelder å lytte, kjenne etter,

Og mane til forsiktighet.

Snart kommer toget drassende.

Om vi får være med,

Skriver historien ingenting om

Før etterpå.

Vi får vente og se, vente i skuret

Mens regnet danser i bakken

Og skuldrene tynger.

Med et alvorlig glimt trekker skylaget

En mur over soluret,

Og jeg blir ganske stille.

Da smiler noen i speilet, medfølende.

Jeg ser dette smilet enda

Som en blomst i ørkensand,

Som en øy i havet,

Som den eneste redning.

Kjærlighetens oase

Ble min kilde til evig liv.

TILBAKE

Jeg vender tilbake

Til mine egne,

Og ser en harpespiller

I vinduet.

Jeg ser min slekt i fortid,

Og kjenner røttene

Som en mystisk bevegelse

I jordskorpen.

Jeg ser frem,

Og har kartet i meg.

Som en fugl kan jeg navigere,

Og er tiltrukket av lyset.

Mirakler plager meg ikke,

Heller ikke regnet.

Den strenge kulden

Holder livet tilbake.

Når våren kommer

Skal underet skje.

Og sommeren er like bak

Med marihøner og løvetann.

VENNER

Jeg ser mine venner

Etter seksti år i utlendighet.

Sjøen er den samme,

Men huset er støvet ned,

Og bestefar har vandret.

Jeg hører vinden i vindusglaset,

Og ser hverdagen bøyd

For en ny kveld.

Men venner møter opp

I glede og sorg – hele livet.

LIVET - en grønn grein 2015-25 *Kp7 poesi - Sigve Lauvaas

Ill.foto.

7.

DU SOVER

Du sover ved siden

Av verden som sover

Og krøller seg sammen

Og beveger seg i rommet.

Du sover med blikket

Henført til badet,

Der noen er våkne

Og tar på seg tøyet.

Du sover og kjenner det lukter

Mitt hjerte.

Det banker i brystet

For han eller henne.

Du sover og klamrer deg fast

Til gitaren, til speilet

Som svarer

Så snart du kan smile.

Du sover ved siden av noen der ute

Som kjenner og føler

Og rekker deg hånden.

En dag må då våkne

Og se at du lever.

Du sover og elsker, og glemmer

De andre - som døde i krigen.

Du sover og drømmer om blå krystaller

Og åpner dører til øst og vest.

Men mest av alt er du opptatt av livet

Som kommer til oss

Med håp og trøst.

  

GRØNN VERDEN

Grønn er verden.

Piletrærne strekker seg.

Nesten alt liv strekker seg

I sollyset.

Når høsten kommer

Forsvinner bladverket mer og mer,

Og menneskene faller til ro

Bak mørke gardiner,

Månen taler fra Prekestolen.

Det er tid til ettertanke, refleksjon.

Grønne penselstrøk i sirkel

I en gåtefull verden.

Livet stiger mot stjerner

Og åpner for mysteriet,

Ditt og mitt hjerte.

Grønnfargen inviterer oss til å se

Alt som gror og lever.

- Om himmelen er blå,

Skaper den ingen blomsterhage,

Uten solens mektige hånd -

Som velsigner jorden.

REIS

Jeg sier adjø, og reiser.

Jeg drar til en eplehage i California,

Til en stille plett ved Stillehavet,

Og mater fuglene med korn fra stjerner.

Jeg reiser, og prater med sidemannen

Om løst og fast, mens tiden går.

Og flyet lander til avtalt tid, som en spurv.

Og bølger av mennesker reiser

Inn i en ny tid, til en ny planet,

Med nye årer.

SMIL

Smil fra en hestehov, et barnebarn,

En morgensol, en trippende fugl

I vinduskarmen.

Smil fra en trapp, og aldrende føtter

På vei til en venn.

Smil gjennom varme og lys

I vårens sprudlende latter.

Smil gjør meg var og øm,

Og leppene skjelver i nærkontakt

Med en jeg er glad i.

Jeg evner å smile igjen

Med et ansikt som stråler,

Og nedbøyde hender.

Det gjelder mitt liv.

STJERNER

I kveld skal jeg kikke på stjerner

Og prate med alle jeg møter.

Jeg vil finne ut hvor veiene krysser

De eldgamle spor.

Over fjellet går stjerner og tikker

Som velkjente fyrlys i mørket

Og gir av seg selv – mil etter mil.

I kveld kan jeg lengte

Til Bestemorhagen

Og favne de blomstrende kirsebærtre

Og villrosebusken.

Mens stjernene lever og møter mitt ansikt,

Vil noen gå hjem og si adjø.

Men jeg søker alltid en stjerne for natten.

Mitt liv er en gnist som aldri må dø.

GREIN

Livet var en grønn grein,

Som en ungdom i vinden.

Livet var undring og kunnskap,

Og visdom etter Salomo.

Som ordene skrev på tavlen,

Kunne livet kommunisere.

Og diktet åpnet dører

Til nye omgivelser, geografi.

Grein på grein med grønn ungdom

Over hele landskapet.

Det ble en ny vår med alt,

Og tuntreet fikk gullkronen på.  

PARKEN

Jeg undrer meg i parken

Over eventyret mellom han og henne.

Blant tusen mennesker er jeg

Et skritt nærmere målet.

Noen vil gjerne hjelpe til

Å finne den rette.

Gamle tanter aner ikke hjertene

Til de unge i parken

Som beundrer og misunner hverandre,

Og stjeler tid -

Til der ikke er mer å ta av.

Grupper går og sprader som tamme fugler

Og har nok med seg og sitt.

De har talent, men bruker den ikke

Før lauvet er vissent.

Og statistikken kan fortelle

Om frykt i parken for en ny tid.

Ill.foto