LIVET - en grønn grein 2015-25 * Kp5 poesi - Sigve Lauvaas

Ill.foto.

5.

SYN

La meg ikke ligge lenger

Med et syn av hvite engler.

Jeg vil skape, reise verden,

Se igjennom grensemuren.

Mine syner lever fortsatt:
Bølge etter bølge ruller

Inn mot kysten vår i nord.

Gylne tanker skaper lykke.

Kanskje møter jeg en søster

Eller bror?

Kroppen krymper år for år,

Og duften av grønne trær

Blir mindre tett.

Jeg stuper snart, er sagnomsust

Imellom ynkelige piletrær i hagen.

Jeg ser en verden

I tårer, røyk og blod.

Og folk fra alle nasjoner med maske

Etter svovelregn kryper i gatene.

Jeg ser en sangfugl i det blå.

En dag skal noen våkne

Og lete etter gullkorn langs veien

Til det nye landet.

BLOMST

Blomkarsen kryper på veggen,

Og solbær og rips

Lokker fuglene ned.

Skjelvende hvisker lauvet

Til de glødende rosenknopper:
Nå er det sommer, og høsten kommer

I blomsterhagen.

VIND

Vinden kommer svart

Som en havørn

Med et illevarslende brev.

Det dirrer i hus og hytter,

Og blomstene skjelver til døde.

Svart rir stormen svaberget

Og plystrer i kvasse vingeslag

Og streifer alle mennesker i ørene

Med en ordløs klang.

Svart vind skygger over meg,

Roper i mitt indre

Og når meg med kraft og mynde,

Og holder rettergang

Til verden stuper.

ALDER

Nå tikker klokkene svakere

Og trikken er nesten stum.

Blomstene taler sterkere,

Og synet av sommerfugler

Varmer mitt hjerte.

Jeg gjemmer ordene i mitt bryst

Og hviler i skyggen av trær.

Jeg favner sol og vind

Og følger skyene over fjellet.

Klokkene tikker svakere,

Men middagen holdes varm

Og jeg får påfyll for natten,

Der måneskinnet nynner i trærne

Til solen kommer igjen.

LIVET

Naken sjel.

Livet forstår jeg ikke.

Dører åpnes og lukkes.

Jeg klarer ikke å fly.

Jeg rister lidenskapen av

Og føler meg sterk.

Jeg kan ikke kaste inn hansken nå.

Livet er helt naturlig.

Jeg skriver om nettene

Og hører skogen danse.

Stille går jeg i trappen nattestid

Og lytter til stemmer.

Og det åpenbarer seg en måne

Bak alle fjell,

Et guddommelig lys i silkedrakt.

Jeg kan heller ikke være usynlig.

Om natten er svart,

Er jeg ikke glemt.

BERGET

I berget bor alle en morgen.

Her er tid for kaffe og drøs

Og et blikk på havet.

Berget trekker alle til seg

Og gjør oss til sine barn.

Berget skriver vårt navn

Og forsegler alt til oppstandelsen.

Berget er vår bror og far,

En evig bolig for slekten

Som er kommet hjem.

OPPREIST

Hva står vi for?

Hva mener vi til dommedag?

Har vi bevis, er vi rene?
Hvert minutt er tiden vi har

Å samle vårt gull.

Om vi blir borte på en kirkegård,

Er sjelen et annet sted.

Det myldrer av nytt.

Avisene kommer med alt

For å tjene på oss.

Er vi oppreist når dommen faller

Og kan leve med det?

Har vi navnet i gullbokstaver

I vårt hjerte og sinn,

Når engelen kommer en dag?

ORD

Mye sterkere enn dikt

Er ordet fra visdommens bok.

Les og bli lærd.

Sannheten lyver ikke.

Ansiktet er rent, som en pryd

For alle mennesker

Og Gud.

Vi lever med ord, sterkere enn livet,

Som sønderknuses

Som lauv og gras.

Vi er ett med de evige verdier

Som lyser i gullskrift:
Fred for Jerusalem.

MINNER

Jeg minnes alt

Fra barndommen.

Mitt publikum er skogens trær.

Uten stans

Går tiden her forbi.

Jeg er oppmerksom hvert sekund

Som tar meg med.

Flere episoder fyller hjertet mitt

Med kjærlighet.

Jeg lever i et befolket land,

Hvor nye kommer til

Og andre dør.

Jeg ser i stjernene,

Og horisonten kommer ganske nær

Mitt drømmehjul.

Jeg flyr med sterke vinger

Og ser i speilet etter lys.

Jeg minnes søster Gro,

Og englene i hagen, i Afrika.

De kommer til meg nå

I alderdommens glemte minnebok.

De bærer meg på skuldrene

Til solen dekker ansiktet

Og tar farvel.

STORM

Alt er storm.

Havet roper ordene.

Navn blir løftet til skyer.

Ingen blir glemt.

Menneskene kommer med spørsmål

Og drømmer.

Men ingen kan tyde hemmeligheter,

Og stormen raser mot land

Fra et opprørt hav.

Ill.foto.