 |
| Palmegrein-ill. |
8.
TIDEN
Tiden
renner.
Poesiens
venner blir grå i håret,
Og
bordplaten støver.
Vulkaner
brenner ut,
Polene
renner vekk.
Den
grønne grein blir klippet av.
Tiden
renner i havet,
Og
vi står alene på en øde øy,
Uten
kontakt med de andre.
Kystveien
går forbi.
Tiden
renner som et pust
Og
mister sin glød.
Tiden
skumleser,
Og
jeg skumleser tiden
Før
alt blir uendelig, ukjennelig.
KRAFT
Jeg
drømmer i presisjon,
Ser
kart åpner seg, ser brøddeigen ese,
Og
nye barn blir født.
Drømmen
om respekt for de andre,
Som
er en brøkdel fra oss,
Som
liker å vandre gatelangs
I
en befolket by.
Jeg
drømmer, drevet av krefter
Som
bygger i betong, som hilser med blomster
Langs
grøftekanten.
Jeg
er arkitekt i mitt eget liv
Og
tegner veien frem, og et hus med tårn
Med
utsikt til fremtidens nådepark.
LIVET
Livet
er blant mennesker.
Her
drømmer noen
Om
en bedre fremtid.
De
har et håp, en tro, en lengsel.
Hvordan
kan vi hjelpe til?
Vi
må fornye våre kar, løfte blikket.
Tiden
går alltid i våre fotspor
Og
beundrer livet.
Uten
å misunne noen
Kan
vi krabbe over grenser, skape lykke
Med
vårt talent.
Visdommen
og sannheten skal seire.
Livet
er urokkelig lenket til tiden
Og
veien videre.
I
undring kan vi tape målet,
I
undring åpner vi dører til paradis.
SPEIL
Det
er hyggelig med speil,
Et
publikum,
En
vase med blomster.
Alt
dette skaper glede og går igjen
Som
en rastløs dans.
Vi
liker å høre eventyret
Mange
ganger,
Helt
til alderen vokser ifra oss
Til
en uvirkelig episode med grå bilder.
Vi
minnes de gamle. - Kjære minner
Skriver
seg inn i brystet, og tegner
Historien
til den ene i speilet.
Hvert
sekund er et nøye portrett
Over
språket, livet.
Virkeligheten
er ikke avkledd,
Men
i full blomst.
SMIL
Du
smiler, er medfølende.
Barnet
måtte lide,
Men
det rammet også meg.
Smil
er et språk.
Publikum
står med åpne armer
Og
hilser tiden med oppmerksomhet.
Det
gjelder å lytte, kjenne etter,
Og
mane til forsiktighet.
Snart
kommer toget drassende.
Om
vi får være med,
Skriver
historien ingenting om
Før
etterpå.
Vi
får vente og se, vente i skuret
Mens
regnet danser i bakken
Og
skuldrene tynger.
Med
et alvorlig glimt trekker skylaget
En
mur over soluret,
Og
jeg blir ganske stille.
Da
smiler noen i speilet, medfølende.
Jeg
ser dette smilet enda
Som
en blomst i ørkensand,
Som
en øy i havet,
Som
den eneste redning.
Kjærlighetens
oase
Ble
min kilde til evig liv.
TILBAKE
Jeg
vender tilbake
Til
mine egne,
Og
ser en harpespiller
I
vinduet.
Jeg
ser min slekt i fortid,
Og
kjenner røttene
Som
en mystisk bevegelse
I
jordskorpen.
Jeg
ser frem,
Og
har kartet i meg.
Som
en fugl kan jeg navigere,
Og
er tiltrukket av lyset.
Mirakler
plager meg ikke,
Heller
ikke regnet.
Den
strenge kulden
Holder
livet tilbake.
Når
våren kommer
Skal
underet skje.
Og
sommeren er like bak
Med
marihøner og løvetann.
VENNER
Jeg
ser mine venner
Etter
seksti år i utlendighet.
Sjøen
er den samme,
Men
huset er støvet ned,
Og
bestefar har vandret.
Jeg
hører vinden i vindusglaset,
Og
ser hverdagen bøyd
For
en ny kveld.
Men
venner møter opp
I
glede og sorg – hele livet.
No comments:
Post a Comment