 |
| Ill.foto. |
7.
DU
SOVER
Du
sover ved siden
Av
verden som sover
Og
krøller seg sammen
Og
beveger seg i rommet.
Du
sover med blikket
Henført
til badet,
Der
noen er våkne
Og
tar på seg tøyet.
Du
sover og kjenner det lukter
Mitt hjerte.
Det
banker i brystet
For
han eller henne.
Du
sover og klamrer deg fast
Til
gitaren, til speilet
Som
svarer
Så
snart du kan smile.
Du
sover ved siden av noen der ute
Som
kjenner og føler
Og
rekker deg hånden.
En
dag må då våkne
Og
se at du lever.
Du
sover og elsker, og glemmer
De
andre - som døde i krigen.
Du
sover og drømmer om blå krystaller
Og
åpner dører til øst og vest.
Men
mest av alt er du opptatt av livet
Som
kommer til oss
Med
håp og trøst.
GRØNN
VERDEN
Grønn
er verden.
Piletrærne
strekker seg.
Nesten
alt liv strekker seg
I
sollyset.
Når
høsten kommer
Forsvinner
bladverket mer og mer,
Og
menneskene faller til ro
Bak
mørke gardiner,
Månen
taler fra Prekestolen.
Det
er tid til ettertanke, refleksjon.
Grønne
penselstrøk i sirkel
I
en gåtefull verden.
Livet
stiger mot stjerner
Og
åpner for mysteriet,
Ditt
og mitt hjerte.
Grønnfargen
inviterer oss til å se
Alt
som gror og lever.
-
Om himmelen er blå,
Skaper
den ingen blomsterhage,
Uten
solens mektige hånd -
Som
velsigner jorden.
REIS
Jeg
sier adjø, og reiser.
Jeg
drar til en eplehage i California,
Til
en stille plett ved Stillehavet,
Og
mater fuglene med korn fra stjerner.
Jeg
reiser, og prater med sidemannen
Om
løst og fast, mens tiden går.
Og
flyet lander til avtalt tid, som en spurv.
Og
bølger av mennesker reiser
Inn
i en ny tid, til en ny planet,
Med
nye årer.
SMIL
Smil
fra en hestehov, et barnebarn,
En
morgensol, en trippende fugl
I
vinduskarmen.
Smil
fra en trapp, og aldrende føtter
På
vei til en venn.
Smil
gjennom varme og lys
I
vårens sprudlende latter.
Smil
gjør meg var og øm,
Og
leppene skjelver i nærkontakt
Med
en jeg er glad i.
Jeg
evner å smile igjen
Med
et ansikt som stråler,
Og
nedbøyde hender.
Det
gjelder mitt liv.
STJERNER
I
kveld skal jeg kikke på stjerner
Og
prate med alle jeg møter.
Jeg
vil finne ut hvor veiene krysser
De
eldgamle spor.
Over
fjellet går stjerner og tikker
Som
velkjente fyrlys i mørket
Og
gir av seg selv – mil etter mil.
I
kveld kan jeg lengte
Til
Bestemorhagen
Og
favne de blomstrende kirsebærtre
Og
villrosebusken.
Mens
stjernene lever og møter mitt ansikt,
Vil
noen gå hjem og si adjø.
Men
jeg søker alltid en stjerne for natten.
Mitt
liv er en gnist som aldri må dø.
GREIN
Livet
var en grønn grein,
Som
en ungdom i vinden.
Livet
var undring og kunnskap,
Og
visdom etter Salomo.
Som
ordene skrev på tavlen,
Kunne
livet kommunisere.
Og
diktet åpnet dører
Til
nye omgivelser, geografi.
Grein
på grein med grønn ungdom
Over
hele landskapet.
Det
ble en ny vår med alt,
Og
tuntreet fikk gullkronen på.
PARKEN
Jeg
undrer meg i parken
Over
eventyret mellom han og henne.
Blant
tusen mennesker er jeg
Et
skritt nærmere målet.
Noen
vil gjerne hjelpe til
Å
finne den rette.
Gamle
tanter aner ikke hjertene
Til
de unge i parken
Som
beundrer og misunner hverandre,
Og
stjeler tid -
Til
der ikke er mer å ta av.
Grupper
går og sprader som tamme fugler
Og
har nok med seg og sitt.
De
har talent, men bruker den ikke
Før
lauvet er vissent.
Og
statistikken kan fortelle
Om
frykt i parken for en ny tid. |
| Ill.foto |
No comments:
Post a Comment